Da Drømmere & Drankere påtok seg jobben å spille både til matine og kveldskonsert på Buddy Scene i Drammen lørdag 31 mai, hadde Tuft’n håpet på en gjentagelse av de gode gamle fiaskoene alle liker å høre om. Da det viste seg at lørdagen ble sommerns første flotte sommerdag, ble han ytterligere bestyrket i troen på at dette kunne gå skikkelig galt – ingen folk og dårlig samspill.
Men allerede på matineen fra 14.30 til 17.30 møtte det opp omtrent 40 mennesker som likte det de fikk høre. Vi sleit med med lyden i begynnelsen, men så gikk det veldig greit.
Etter tre sett var bandet godt slitne, og misfornøyde og frykta det verste før kveldskonserten. Til den dukket det opp rundt 80 betalende (det er vel D&D-rekord!) – hvorav ingen forlangte pengene tilbake. De ville bare ha flere ekstranumre! (Enda noen av dem hadde vært der på matineen også). En skuffet Tufte trakk seg tilbake vel vitende om at han ikke hadde noen ny historie om fiasko å underholde med.
Takk til alle som var der. Og dette lover godt for John Dee den 4. juli.
Andrea og Andreas – Datteren danset mens faderen sang om sjørøvere og besøkelser av spøkelser.
Hans-Martin og Knut Andreas fant ut at livet som korister for Tuft’n ikke var så verst, likevel.
En svett Tufte kunne lyse sine velsignelser over publikum og dra et siste ekstranummer etter en dag med seks sett rock ’n roll.
Alle bildene er tatt av Ellen Beate Kvåle.
Denne gangen gikk det bra for Drømmere & Drankere i Heggedal. Ikke bare fikk ensemblet mye støyende applaus og en spandabel tilhører som rev i en akevitt på Nygaard (som dessverre kjørte, noe Tuft'n selvfølgelig visste å benytte seg av). Bandet fikk også oppleve ekte heggedalskultur, selv om Tuft'ns teori om at det ble avholdt kombinert kretsmesterskap i aerobiks og fribryting i lokalet denne lørdagen foreløpig ikke er vitenskapelig bevist.
Etter to sett på henholdsvis en time og 90 minutter pakket gutta sammen, og alle fire gjengangerne var fryktelig takknemlige overfor Pål Berg, det unge sjarmtrollet som steppet som Fred Astair inn på trommer da det viste seg at Dag Inges kanarifugls fetters datter skulle konfirmeres senere i måneden.
Vår pressemelding før Heggedal:
Lørdag den 6. oktober spiller Drømmere & Drankere på Rustad Meieri i Heggedal. Det er noen århundre siden sist det var meieri på plassen, derimot har det vært - og er fortsatt, en pub. En gang for ca 17 år siden het puben Flannagans, og var et at de første stedene Drømmere & Drankere spilte. Da ble Tufte budt opp til dans midt under en mandolin-solo av en full og standhaftig heggedals-kvinne (kanskje hun hadde godt gehør, tross rusen). Rytmegitaristen fikk frastjålet en zippolighter, og kveldens største applaus fikk lømmelen som satte på en kassett med Ole Ivars. Nå har Tufte øvd seg på mandolinen. Vi har fått en bedre ikke-røykende rytmegitarist og vi kommer til å knuse alle kassetter med Ole Ivars vi kommer over inne på puben.
Denne gangen går det nok bra.
I sin febrilske jakt på kommersiell suksess har nå D&D mistet alle hemninger. Nå har de dratt med seg uskyldige barn inn i studio i håp om å få mye radiospilling – en sleiphet vi ikke har sett maken til siden Cornelis’ og Lillebjørns dager.
Drømmere & Drankere har ved hjelp av uklare løfter om en karriere til de stakkars barna fått med egne og elskerinners barn til å synge på ”Jesus sitter på låven” i Ingar Helgesens studio i Asker. Litt mindre sleipt, men forhåpentligvis mer smakfullt, drar D&D også med seg den fem musiker sterke blåserseksjonen Brassistene med på ”Julekveld i fængslet”.
På låta ”Bestemor ble drept av et reinsdyr” prøver bandet å klare seg med egne krefter. Som på debut cd’en er det tekniker Arild Aardalen som styrer spakene, og følgelig lyden. Singelen med tre låter vil forhåpentligvis være klar i god tid før jul.
Drømmere & Drankere - bandet med en historie
(en ganske kjedelig en, men likevæl)
Drømmere & Drankere blei starta i 1989 for å gi form på drammenseren Dag Tuftes egne, og oversatte, låter. Ideen var slett ikke Tuftes som på denne tida hadde særs lav sjøltillit (overgangen fra 80- til 90-tallet var vanskelig for mange (rockanalytiker Kåre Fenheim mener det var mangel på ambisjoner, og ikke sviktende sjøltillit, eller tvilsomme frisyre, som holdt Tufte tilbake dengang)).
Gammeldanstrekkspiller og bluestrommis Jan Einar Kjennerud fra Hof i Vestfold var mannen som ga låtene form (på et vis), og det ble ruftsete country-musikk. Kjennerud tok med seg gammeldanstrekkspillet og den proffe bassisten Baller'n fra bluesbandet han spilte i, mens Tufte (mandolin og gitar) trakk med seg sin kjæreste, Solveig Jacobsen (fele) og hennes ex-mann Steinar Fonn (gitar).
Allerede fra første øyeblikk var Drømmere & Drankere et sammensurium av ulike grupper: 1. De som kunne, 2. De som ville, men ikke kunne, og 3. De som ikke helt skjønte hva som foregikk. Grensen mellom de tre gruppene var svært utflytende, og de tre siste personene tilhørte i hvert fall de to siste gruppene og slett ikke den første.
Baller'n som på tross av det korte navnet kunne mistenkes for å være en landsbyidiot, viste seg å være det motsatte. Han trakk seg etter kort tid, da han oppdaget at sjøl om Tuftes tekster var morsomme ville denne gjengen aldri klare å svinge sammen. (Fenheim hevder at dette var et typisk utslag av rural tankegang, da Tuftes flørt med landsbygda aldri klarer skjule hans urbane identitet)
Bandet hadde dog et par vellykkede konserter i Eidsfoss, Hof, og Kjell Kjellsberg, Hof, kom inn på kontrabass. Da Fonn var overbevist om at Kjellsberg var en landsbyidiot (egentlig hadde han bare litt dårlig husk), trakk Fonn seg og inn kom Geir Winje fra Andebu, Vestfold, på gitar.
Etterhvert fant også Drømmere & Drankeres egen stifter, trekkspiller Kjennerud, ut at det var bortkastet tid og forvant tilbake til gammeldansen og bluestrommene.
I 1993 kom Morten Haugen fra Tranby, Lier, med i bandet - med enrader, tinnfløyter og slidegitar ble det et musikalsk løft. Og, når sant skal sies, fikk Haugen liten hjelp fra de andre til å gjennomføre løftet. Tufte var svært skeptisk til å utvide en så perfekt kvartett og fortsatte sin hemningsløse hamring på sin ustemte mandolin i håp om å overdøve Haugens triller.
Med Haugen på laget var Drømmere & Drankere blitt så gode at de blei invitert til å spille på Norwegian Wood festivalen i 1994. De gjorde da en vellykket konsert på første N.W.-kvelden på Klokkerboden på Bærums Verk.
Da Kjellsberg fant ut at reportoaret, som fra starten hadde bestått av Tuftes låter og et uforståelig knippe coverlåter (fra Manfred Mann til Slade og Van Morrison) blei for mye å huske på, kom Arne Ragnvald Bye fra Holmestrand inn på elbass og bedre hukommelse.
Neste år valgte Drømmere & Drankere (som nå hadde fått en solid forsterkning med Bye på laget) å takke nei til å åpne Norwgian Wood-festivalen. Det er bare en av mange "kloke" avgjørelser i Drømmere & Drankeres historie. Denne utgaven av bandet gjorde likefullt en håndfull suksessfulle, dog svært sporadiske, jobber både i Vestfold, Drammen og på Grünerløkka, Oslo, (hvor Tufte og Jacobsen hadde stiftet felles bo).
Så ble Drømmere & Drankere oppløst. Årsakene til splittelsen er veldig uklar. Det er likevel på det rene at den ikke skyldes personkonflikter. Noen bandmedlemmer mener å huske at den skyldes en dårlig planlagt utvidelse av Haugens kvinnekollektiv. Andre (Jacobsen) hevder at Jacobsen var dritt lei av å drite seg ut med dårlig felespill. Bye søkte mot mer lønnsom prostitusjon, og valgte å gå inn i politikken. Tufte påstår at han var lei av å slåss mot arrangører som aldri klarte å gi klare svar.
Det eneste som står klart fra denne noe forvirrende perioden er at Winje svært gjerne hadde fortsatt rock'n'roll-karriæren, mens resten av heltene var trette (om vi må få prøve et lite Louis Masterson sitat). Den dag i dag påstår Winje at hans erfaringer fra Drømmere & Drankere ikke har noe med hans postmodernistiske bøker om religion å gjøre. (Kåre Fenheim er svært uenig og hevder at Winje forsøker med sine skriverier å gjøre religionen om til en rockescene.)
Tufte var dog ikke trøttere enn at han så sitt snitt til å prøve på nytt da en ung kollega, Knut A. Nygaard, Grünerløkka, gjerne ville spille gitar med noen. Tufte foreslo seg selv, og hvorfor ikke like gjerne hans egne låter? Nygaard med sin velutviklede dårlige humoristiske sans og nært forestående skillsmisse fant Tuftes damesutring og hyllester til rusen forlokkende, sjøl om låtene gikk litt for sakte for hans smak.
Dermed gjenoppsto Drømmere & Drankere sommeren år 2000 som duo. En proff manager (trolig fordi Trond Granlund nå hadde spilt inn et par av Tuftes låter på sin siste skive og brukte Tufte som gjesteartist på konserter hvor det ikke var så nøye åssen det låt) sendte Tufte og Nygaard ut på turne. Det resulterte i at publikum bød på juling og arrangører ga dem sparken. De blei kjeppjaga fra Ulefoss, Holmestrand og Drammen. (Kanskje han ikke var så proff likevel, manageren.)
- Som regel blir folk i distriktene forbanna på oss fordi vi ikke spiller Creedence-låter eller blues. I Oslo, hvor folk alltid forventer det verste, har det derimot gått bra hver eneste gang. Man må stille med et åpent sinn for å kunne nyte Drømmere & Drankere, og det skader vel ikke med en øl eller to heller, sa låtskriver og sanger Tufte i et intervju med seg selv på den tiden. (Fenheim påpeker at det er på denne tiden Tuftes ego nå blåser seg opp i enorme proposjoner. Kun Bob Dylan hadde tidligere skrevet sine egne intervjuer (i Playboy 1966). Tuftes forblei heldigvis upublisert.)
De neste årene holdt Drømmere & Drankere seg til jobber på fancy Grunerløkka hvor publikum aldri tok sjansen på å avvise noe som kunne vise seg å bli "in" seinere. Derfor utnevnte også bandet seg selv til et kultband. For selv på Grünerløkka var det få som møtte opp for å bivåne herrene.
Morten Haugen kom etterhvert ut av sitt selvpålagte søilibat i kvinnekollektivet og utvidet sporadisk duoen. På tampen av år 2003 da han var godt inne i folden igjen, dro han med seg kameraten Hans-Martin Fisknæs fra Tranby inn i Drømmere & Drankere. Fisknæs bidro med det friskeste elbass-spillet bandet noensinne har hatt ( Kjellsberg på kontrabass var nok friskere, men sjeldent i samme dur som resten av musikantene).
Etter å ha gjort tre gode jobber, hvorav to på Tranby Pub, og en på kultbaren Mir på Grünerløkka i løpet av vinteren 2003/4, fikk bandet sin første trommeslager, Dag Inge Bruflot fra Tranby, Lier, våren 2005. Han hadde sine egne planer for Drømmere & Drankere!
Og resten er historie....
(forts. følg.)